Karl Åge og Berit på campingtur

En KulturReise i Nord-Norge i juni 2014

Fra Karl-Åge og Berit i Stjørdal har vi fått en liten reiseskildring fra turen nordover.
Skal du også på tur i sommer. Send noen ord og et bilde så fikser redaktøren resten (red.).

​Vi kom hjem i aftes fra MOG 2014 i Molde. Ei fin helg med trivelige mennesker ble avsluttet med ompakking. Morgendagens reisemål var for lengst fastsatt til Umeå. Knappe 600 km fra Stjørdal oppe ved det Bottniske havet. Der midt i denne ompakkingen at naboen dukker opp og presenterer lakonisk et utsagn om at: «Du skulle hatt en slik bil som jeg har du, vet du.»

Det er ufattelig hva man skal utsettes for av uforstandige mennesker. Tilårskomne potentater som sveiver rundt i halvgamle SLK´er. Tenk det at det finnes folk med så svakt utviklede emosjonelle egenskaper omkring bilen og kjøregleden. Men, man utvikler seg selv ved å vise disse menneskene litt storsinn. Og, ved å overse deres uttalelser.
Vi reiste fra Stjørdal litt mer enn en time forsinket. Under «Helblå» himmel reiste vi inn i det «Blågule» landet da vi passerte Riksgrensen. Vi provianterte rødvin hos Systembolaget i Åre. Vi lærte at det går greit på 3. og 4.-gear, så får 5. gear være unntaket. Svenske veier er greie. Eller som han på bensinstasjonen sa: «Lite dårligt mot Ørnskiøldsvik, men inte som i Norje.» Med marsjfart mellom 70- og 90 kmh har vi i dag hatt en flott morgantur på broderfolkets asfalt. Med topscreen på og «Storskinnjakkene» på bagasjestativet.
Bildet over er tatt like etter at sjåføren har skjøttet dagens siste forpliktelser. Og like før co-driver lever dagens middag på First camp i Umeå. For Morganister er alltid livet godt!!


Pello var dagens mål

Byen Pello finnes både i Sverige og i Finland. To byer med samme navn, i hvert sitt land, på hver sin bredd av samme grenseelv. Og på samme breddegrad. Som internasjonale mennesker hadde vi valgt å overnatte i finsk Pello. Planen var å kjøre om Haparanda. Deretter over elva Torneå for å følge den til Pello. GPS´n tenkte mere rasjonelt. Den tok oss gjennom Kalix og ÖverKalix før vi passerte grensa i Övertorneå. Spennende! I beste ettermiddagssol kjørte vi over grensa og befant oss i Finland med bil for første gang. 

Det første vi møter er en bro med anleggsarbeid. Vi kjører sist inn i det lysregulerte område. Med grov pukk som underlag er vi over først når motgående har fått grønt. Den første vi møter er en finsk sjåfør i det finske hjemlandet. Han viser tydelig sine tanker om de fordømte turistene.
Men vi når fram til Pello Camping. Inne i et boligfelt! Vi svinger oss inn mellom to villaer. Blir mottatt av en «sliten figur» som skåler med tomt glass. Pello Camping har også en ordentlig brun pub. Så møter vi en resepsjonist som forteller oss; «Nice Car». Og det visste vi jo! Plassen vi får er ok. Vi konstaterer at tyskere ikke snakker med andre. At østerrikere synes Morgan er en spennende bil, men at engelsk er et fremmed språk. Vi rigger oss til. Med glede ser vi at nyinvesteringen; Solseilet, rommer en Morgan. Og sola; ja den skinner fremdeles når vi sovner.

På veg over vidda

I dag fortsetter vi nordover i Finland mot Norge og Sameland. Vi forlater Pello Camping med kunnskap om at på den brune pub´en drikker de øl allerede mens vi inntar frokosten. I solskinn triller vi opp i gata for å proviantere. Berit som er svak i engelsk er umulig i finsk. Hun kjemper seg gjennom en fingerspråkdialog og ender opp med riktig kulturmelk. Jeg venter på parkeringen mens jeg snakker trøndersk med de lokale. Interessant!
Vi drar avgårde på flotte veier. Når man kjører omkring 60 og 70 kmh får man med seg mye av omgivelsene. Denne dagen opplever vi at vegetasjonen går fra frodig bjørk- og furuskog i Finland, til skrinn fjellfuru lengst i nord. Inne på vidda på veg mot Kautokeino forsvinner att skog. Mose og kjerr overtar. Et asfaltfirma har gjort en jobb som effektivt senker farten på Morgan og Tabbert´en til under 40 kmh. Da tar ting tid, men inntrykkene samles desto sterkere.
I Kautokeino synliggjøres samenes manglende evne til ryddighet og orden. Rema 1000 er her. Coop er her. Statoil også. Ut over det gir Nordens største reindriftskommune inntrykk av at her rår den komplette uorden hva angår byggelinjer, vegplaner, renovasjon, hagestell og hva det måtte være. I et sandete ørkenområde har menneskene slått seg nedomkring en sliten hovedvei, slik det best passet dem.

Vi skaker oss videre over sprukken asfalt. Først langs Altaelva, så langs Tana. Grensen mellom Norge og Finland. Vi konstaterer at finnene allerede er kommet i gang med fiske på sin side. Presten på Utsjok bodde alene i flere år først på 1800, før kona hans fattet mót til å overvintre der. Innhyllet i polarmørke og snøstorm. Akkompagnert av ulvehyl. Vi priser godværet mens vi gjør en kort stopp på rasteplassen på norsk side av Utsjok. Etter en ny ti-timers dag med sol, støv, inntrykk og opplevelser finner vi campingen ved Tana bru. Fruen steller middag. Jeg får en håndbrekkdram og ordner riggingen. Så er det kveld. Dagens beste måling; 29. gr. Celsius i Kolari.

​Vi reiser mot øst

Dag 3 og 4 hadde vært transportetapper. Men mellom disse stoppet vi ei natt i Karaksjok. Før vi forlot samenes hovedstad besøke vi så de samiske samlingene og ble presentert for en animasjon som rørte ved noe. Så registrerte vi oss inn på Sametinget. Det hadde vi lest om og sett på nyhetene. Nå fikk vi selv gå i korridorene og bli fotografert foran i Tingsalen. Så dukket en journalist for en samisk avis opp. Ville gjerne lage en nyhetssak på turister og Morgan. Med Sliding Pillar sin etterlysning av stoff i minnet, takket vi ja og ba om å få avisa tilsendt.
Natta til dag 5 sover vi altså på Elva Camping i Tana. Et noe lurvete foretak, men, ok da. Videokamera monteres i morgensola. Så er vi på hjul. Målet er Kirkenes og Nyrud. Om vi ikke får se Treriksrøysa håper vi å få se inn i Russland. Fra Varangerbotn slynger vegen seg over lave bergformasjoner med vegetasjon som hjemme tilhører høyfjellet. Etter hvert er det bare lyng og kjerr som kler fjellet. Her beiter reinen slik vi hjemme er vant til at sauen gjør langs vegkantene. Vi finner en rasteplass på Neiden med utsikt mot Skoltefossen, og blir betatt av det vi ser. Inn mot Kirkenes forstår vi at Forsvaret ennå er representert i nord. Vi triller sakte inn og gjennom byen. Helt til vi ender opp på hurtigrutekaia. Der NRK lærte oss at E-6 slutter.
Et par russiske arbeidere er straks på plass med kamera og spør om Morgan er en replika! Da er det at Berit peker mot en svart horisont. I det vi ruller inn på en parkeringsplass i sentrum braker det løs. Sommerens tordenvær! På med kalesjen, og fram med de to paraplyene. Men tordenvær går like hastig som det kommer. Vi sluntrer unna noen ærend mens gatene fylles med vann og så er alt over. Noen sier at vegen til Nyrud er svært dårlig. Ei dame i 80-årene forteller at hun er født i Grense Jakobselv og at vegen dit er bedre. På veg ut av Kirkenes høres et kvast lite «brakk» og returfjæra til clutchen smeller av. Men alt kobler som tidligere, dog med en mykere pedal. Så vi reiser videre. Mot øst passerer vi samfunn vi ikke trodde eksisterte. Noen levende. Noen døde. Utenfor Forsvarets vakthytte møter vi soldater på trimtur. Langs ei flomstor elv forstår vi at den røde grensestolpen på den andre elvebredden, bare 20 meter borte, er russisk eiendom.

I Grense Jakobselv er «Døra spikret igjen» som det står i sangen. Noe gamle bolighus er blitt hytter. Lærerleiligheten i skolens andre etasje er tydelig fraflyttet. Presteboligen likeså. Kong Oscar II kapell, en mektig steinkirke, ble reist som en åndelig vaktstue mot øst. Kongen ga selv navnet da han besøkte den sommeren 1873. I dag rår ensomhetens stillhet både omkring kirka og den lille kirkegården. Vi drikker thermoskaffe og spiser niste i sola før vi snur grillen mot Tana bru igjen, og Tabbert´en som venter der. En avstikker til Karlabotten viser hvordan en spøkelsesaktig atmosfære kan krype inn i samfunn som er blitt til overs i tidens utvikling. Framme i Tana sier telleren at dagens etappe ble på 390 km. Lange avstander i Finnmark, men det ble en verdifull opplevelse.

Tid for ytterpunkter

Jeg har vel aldri vært spesielt opptatt av å sprenge grenser.
Heller har jeg vært nysgjerrig på hva som måtte finnes ved grensene. For så å beholde tryggheten ved hjemmets arne. Slik besøkte vi Sydkapp på Lindesnes med Morgan, og ble fotografert med den, under det internasjonale skiltet. På Vestkapp tok vi bildet med den store globusen som bakgrunn. Nå, på dag 5, er Østkapp målet. Med sin sprikende og forrevne kyst ligger Varangerhalvøya foran oss. Vi følger østkysten utover. Vadsø er den største byen. Kjøpesenter finnes også her, og Eurosko hjelper meg med å bytte de gamle kjøreskoene. Det er kaldt. Vi kjører i skinnjakker, men kyllinger er vi ikke. Taket ligger nede i trekket sitt.

Langs en forreven kyst med utsikt mot en uendelig horisont passerer vi det ene lille landsbysamfunnet etter det andre. Vestre Jakobselv – Andersby – Krampenes – Skallelv – Komagnes – Komagvær og mange flere. Noen produktive og levende. Andre glemt i ei tid med sterk samfunnsutvikling. Ute på Ekkerøy må vi sjekke kompasset. Er det i en liten sørlandsby vi spiser nisten vår tro? Den lekreste idyll. Da er Kiberg mere forstemmende. Stille, gråvær. Kaldt. Stengte dører. Stengte butikker. Tomme vinduer. Nesset ytterst; Kibergnesset er Norges Østkapp. Kiberg er i dag i ferd med å flytte inn i glemselen. En bauta til minne om Partisaners bragder står som et minne om menneskene som bygde her. Vi får vårt bilde. Norges ytterst nasjonale turistveg løper 35 km nordvest fra Vardø. En flott asfaltert veg gjennom skar og på hyller over Nordishavet tar oss ut til en klynge med et 60-talls hus. Alle fraflyttet omkring 1965. I dag lever alt som et fritidssamfunn med kirke, skole, butikk og det hele.
Her ved vegens ende på Hamningberg snur vi Morgan med akterspeilet ned i fjæreseinene. Vi har nådd The end of Europe. Nå går veien bare mot syd. Kanskje bør Gibraltar være neste mål. På denne vegen stopper vi opp i Vardø. Konstaterer at Vardøhus er et landemerke. Allikevel, byen er sliten og temperaturen er lav. Vi kjører på land. I Tabbert´n står middagen klar for forberedelser. Det skal smake etter 373 km.

Hvor fisken kom i land

Dag 7 er en spenningens dag. Vi skal over Kongsfjordfjellet og Båtsfjordfjellet for å besøke et par kjente fiskevær. Der maten ble brakt i havn. Der hyre ble utbetalt. Liv og velstand. Vegvesen.no sine webkamera forteller imidlertid at ennå er det mye snø. Vi drar uansett avgårde. Så skjer det igjen. Bare noen hundre meter etter Tana bru. Bang – Bang! Vegbanen er slik vi husker fra Finnmarksvidda. Frustrert senkes hastigheten til knapt 50 kmh. For hver 100 meter kjører vi oss ned i noe som føles som en smal stikkrenne. Biler med kort fjæringsveg er svak for slikt. Samme hvor spennende naturen er og hvor vakkert Tana flyter. Ingenting klarer ta oppmerksomheten bort fra ubehaget. Med knappe 50 kmh i mange mil når vi omsider brøytestasjonen i AusterTana.

Vi stopper og oppdager i glede at her finnes toalett for veifarende. Tilsvarende skuffelse over at den er låst. Alternative løsninger tas i bruk før vi drar ut på vegen. Humøret lysner straks vi oppdager at veidekket videre er satt i stand. Over fjellet er det tørr asfalt, men snødekte vidder. Snøscootere venter forlatt både her og der. Kulden biter i kinnene. Vi tenker det må være kort sesong å ha hytte på Kongsfjordfjellet. Nede ved fjorden forstår vi at i Kongsfjorden er et fiskemottak i drift. Med polske arbeidere. Vi blir mottatt på Kongsfjord Landhandleri og Café med fotografering og bifall. En arena for kaffe, vafler, souvenirer, prat og mye moro. Innehaveren har tjent pengene for lengst. Nå kjører han opp fra Hvaler for å lage ablegøyer i caféen sin tre måneder hver sommer.

I Berlevåg lager ingen ablegøyer. Stillheten rår over et fiskevær preget av landligge og konfirmasjon. Vi stopper foran rådhuset for å gjøre fotografering under skiltet med avstander til alle fiskebankene. Vi sløyfer fisketuren, men åpner bildøra for konfirmanten som ber om å få bli fotografert i bunaden sin i en Morgan. Så beskuer vi hoderystende verdens minste campingplass og reiser avgårde. Landhandelen passeres med et tut i hornet. Oppe på fjellet dreier vi til venstre inn på Båtsfjordfjellet. Bare 400 moh oppe på Båtsfjordfjellet opplever vi en skrinn råhet i en vinter på hell nå i juni vi må opp på høyfjellet for å finne hjemme.
Båtsfjord er som Berlevåg. Fiskeforedling skjer. Verftsindustrien er til stede. Eneboligene er gjerne slitne og hagene uten en eneste prydbusk eller blomst. Tilbake i Tana forberedes middag i Tabbert´n. Etter at 332 km har rullet over telleren er det tid for håndbrekkdram og refleksjon over at noen mennesker aksepterer å bo slik de fleste av oss andre ville valgt bort.


På tide å dra videre

Dag 8 er tenkt som transportdag. Planen er å kjøre knappe 100 km til Ifjord Camping og Kafé på Nordkinnhalvøyas landfeste. En hyggelig dag for den som nyter vegkantens gleder. Vi lister oss avgårde langs Tana-elva´s østlige bredd. Stadige på smale «stikkrennebrudd» for hver 50-ende meter. Selv i lav hastighet ryster de kropp og sjel. Så endrer topografien seg.

Alt blir en spennende reise langs fjordarmer som slynger seg fram og opp over åser med den utroligste utsikt. Vi stopper på en rasteplass i VesterTana naturreservat. Det vi ikke vet er at på andre siden av denne fjorden starter oppstigningen til Ifjordfjellet. Riktig nok bare 370 moh. Men med start fra 2 moh, og i bratt skråning. Med utallige svinger for å mestre stigningene, på en totalt utslitt asfalt går det smått. Men bommen er åpen. Ingen kjører kolonne i dag! Og Morgan drar som den mest trofaste dølahest. Vi rusler opp på 2. gear. Alt går greit inntil vi når toppen. Her annonseres anleggsarbeid. Om lag 15 km ny veg pukket senhøstes i 2013 og forlatt da. Storpukken møter oss. Av hensyn til kjøretøyet skifter vi til 1. gear og lister oss avgårde. Lenge senere når vi Ifjord Camping som viser seg å være en ubehandlet gresslette ved et vegkryss og en kafé uten gjester.

En rå kalkyle konkluderer at de to fiskeværene vi har tenkt å besøke på Nordkinn sannsynlig ligner de to vi nettopp har besøkt i Varanger. Samtidig enes vi om at å campe i Ifjord frister ikke. Noen titalls km senere har vi passert Lakselv og ruller inn på Olderfjord Camping i landfestet for Porsangerhalvøya. Nordkapp er i sikte og vi svinger inn foran resepsjon på Olderfjord Camping. Det gjør også en finsk turistbuss. Berit rusler til resepsjonen. Turistbussen stopper for toalettbesøk. Mens vår innsjekking avklares snur jeg video-opptakeren i vinduet slik at den fanger opp de nærmere femti turistene fra Taiwain som ønsker å bli fotografert sammen med min Morgan. At jeg også finnes synes uinteressant for en full turbuss som i tur og orden legger høyre hånd på nakkestøtta. Gjentar uavvendelig «Thankyou-Thankyou» mens kameraten fotograferer. Så finner i en plass mot havet. 273 km er unnagjort og en ny kveld møter oss med middag og rødvin i Tabbert´en. Men først en håndbrekkdram.

Nye reisemål

Vi har flyttet til Olderfjord. Vi har planlagt tre destinasjoner herfra. På dag 9 er Hammerfest målet. Kvelden før opplevde vi tyskere og hollendere strene forbi vårt kvarter med fotoapparat på magen. Vi fikk avslutte middagen med å se turister fotografere reinen mens den drikker saltvann og beiter på tangen for å tilfredsstille saltbehovet. Alt mens vi rolig avslutter middagen med et glass rødvin. Som optimister flest, drar vi i dag avgårde uten tak. Taket er et mål på turkvaliteten. Ligger det nede er det en fin dag. Settes det opp forringes opplevelsen.

Vi har en anelse om at denne dagen kan bli både våt og kald. Ved Repparfjorden forstår vi at her lever man av å produsere grus, og at nettopp her er det vått og kaldt. Taket dras over. Spennende i Kvalsund. Her lever samfunnet. Det er liv og røre. Stallogargotunnelen er nesten 2300 meter. Kvalsundbrua er høy og rank. Derfra speider vi ned på et nes og et lite forgangent samfunn. Inn mot Hammerfest svinger vegen seg rundt bergnabber og over sjøsprøyt alt mens reinen beiter i rabbene. Ikke et tre finnes. Inne i byen går hovedveien rett gjennom. På nedsida ligger næringsbygg, kaier og brygger. På motsatt side ligger bolighusene. Alt i et forbehold om at nå har oljen kommet.

Når vi studerer Melkøya nøye ser vi at ennå finnes fjellstrukturer som stikker fram under installasjonene! Nå bygges nye kombinerte forretningsbygg/bolighus i 5 etasjer også på nedsida av hovedvegen i Hammerfest. Og Rema 1000 har to butikker her. En i hver ende. Den i den andre enden ligger høyt over havet blant de som har etablert bolig oppe i åsen, som skulle de bo i Portugal. Så oppdager Berit en uanselig liten butikk som selger vilt og fisk. Tid for å proviantere. Jeg venter utenfor Hammerfest videregående skole, både på norsk og samisk. Flerspråklig er vi blitt! Så blir hun anbefalt å kjøpe fisk og hval på torvet. Vi forflytter oss bare for å lære at på torget selges frosset hvalkjøtt fra i fjor, og da i stor forpakning. På Mega selger de ferskfisken til halv pris siden det er 5 dager siden fiskebilen sist var på besøk. For oss blir det kaffe, boller og reker på en benk. Så lysner det litt. Ned med kalesjen; så drar vi tilbake til Olderfjord og skuer reinen som beiter i fjæra. Undervegs er turen målet!

Nordkapp

Det er reisens 10. dag. Nordkapp er målet. Den som skal besøke Nordkapp må forlate fastlandsnorge nettopp her på Olderfjord. Porsangerhalvøya er her bundet med fastlandet via et stykke land over til Oldernes. På E-69 langs Smørfjorden strekker landet seg først ut fra den ene siden. Så fra den andre. Naturen må være kløktig når den skal transportere menneskeavfallet ut med strømmen. Vi kjører fjordarm ut og inn langs Porsangerfjorden. Slik er en reise i Finnmark. Ytterst i Kåfjorden peker pilen nedover. 6800 meter er den undersjøiske tunnelen. 212 muh. Siden lærer jeg at 212 muh er målt fra havets overflate. Jeg hadde håpet det var fra bunnen og ned.

Nord-Norge er skrinnere og mere spartansk enn jeg har forstått. Vi måtte reise hit for å forstå det. Undervegs får vi en relasjon til Hurtigruta. Den ligger stadig ved kai der vi ruller inn. Også i Honningsvåg. Turistene har avsluttet lunsjen og spaserer nå i byen. Berit finner 2 samekjerringer som selger smått og stort hun mener vi har bruk for. Jeg drøfter motorstørrelse med én fra hørselshemmedes forbund mens jeg lurer på når det vil skje. Om lag 25 minutter tok det. Da var jeg omringet av 4 engelskmenn, 6 lokale og en klynge udefinerte.
Fruen og jeg diskuterer Finnmarks fortreffelig generelt, og Morgans bestående spesielt, med alle. Interessant at min datter Nina noen dager senere forteller at hun har russiske gjester i Kirkebyfjellet Konferansesenter. Russerne beretter for henne om sin reise gjennom Nord-Norge. Når så Nina forteller at hennes far også er på reise i Nord-Norge, i Morgan, og viser bilde av bilen, viser det seg at russerne også har bilde av oss. Både bilen, Berit og jeg. Bilder tatt nettopp på Hurtigrutekaia i Honningsvåg. Undervegs på reisen har jeg stadig tenkt at jeg har opplevelser som neppe kan overgås.
På veg ut til Nordkapp-platået får vi igjen enestående opplevelser. Fra bilen peker jeg og sier; «Der er Nordkapp, Berit», og tar feil. Å besøke Nordkapp ble for oss rørende. Et reisemål de fleste har drømt om. Et endepunkt i en tilværelse. Mange har betalt formuer for å få notert Nordkapp i hukommelsen. Avslutningen dimensjonene, havet og ikke minst; det lille underjordiske kapellet med 14 seter. Siden, over middagen i Tabbert´en vet vi at vi i dag har besøkt en verdens-ende.

Nasjonale turistveier


Havøysund forbinder jeg med en barnefortelling jeg ikke lengre klarer huske. Havøysund er vårt mål i dag. Ytterst i vest på Måløy i Finnmark. 
18 vegstrekninger har Statens Vegvesen valgt ut som så spesielle i sitt særpreg og omgivelser at de faller inn under begrepet Nasjonale Turistveger. Disse vegene har de i tillegg valgt å bygge sine egne prydelser inn i. Vegen fra Russelv til Havøysund er en slik veg. Vi reiser ut i en kald og overskyet dag. Sommervær og temperatur forduftet i natt. Skinnjakkekledd ruller vi ut mot Nordishavet på ei hylle straks over det kalde vannet. Til høyre dukker de merkeligste formasjoner opp. Stein slipt til av sjø i tusener av år. Nå ligger fjellet i kunstferdige formasjoner som om en sterk hånd har stablet dem opp plate på plate. Når steinformasjonene trekker seg tilbake dukker landtunger med spirende gress, bolighus, naust og småbåter fram. På «Slotten» ligger ei hvitmalt trekirke inne på sin kirkegård. Et par steller en grav. Tanken slår meg at det må være en ensomt å gå ut av tiden. Dog enda mere å bli forlagt her. I Snefjord bor det mennesker i små hus bak lave gjerder. Ikke et tre eller en busk. Bare noen grasstrå i noen forblåste hager.
Vi passerer «Finnkonetoppen» på 384 moh før vi svinger oss ned Selvika. Her har Vegvesenet bygd sammen de merkeligste betonglabyrinter i ringer og trapper. På toalettet annonseres «Stengt på grunn av feil». Nederst; i «grillrundellen» leker ei gruppe ungdommer sisten i kulda. Vi svelger kaffen og brunostskiva. Så svinger vi rundt en berghammer og Havøysund ligger foran oss. På den andre siden av sundet. En bauta forteller at vegen heter Riksveg 889 «Havøysundvegen». Den ble åpnet av Kong Olav18.8.1988.- Skal tro hvordan de reiste hit før den tid. Selve Havøysund byr ikke på så mye. Ikke spisested, ikke fiskeutsalg, men et aktivt S-Marked. Noen mennesker som rusler mellom de slitte husene. Foran kirka finner vi vegen opp på Gavlen. Her midt i Vindmølleparken 287 moh ser vi over Hjelmsøya med Akkarfjorden, og ut i det endeløse. Ja, om det ikke er Amerika vi skimter der lengst ute i horisonten.

Så reiser vi videre

Vi har planer om å forflytte oss sørover i hyggelig fart.
Etter å ha besøkt Norges mest ekstreme del, tillatt oss å velge bort et par destinasjoner, blitt utsatt for et alvorlig temperaturfall, føles det greit å se sørover nå. Knapt 3 timer netto kjøring er planlagt. Vi bør klare det på 8-9 timer. Olderfjord forlates i lavt skydekke. Inne i skinnjakkene er det allikevel varmt. På Skaidi tar vi til venstre og drar opp Repparfjorddalen. Duratec 1800 ccm med 125 HK er egentlig en dragkraftig moderne motor. Vi kjører gjerne mellom 60 og 75 kmh. Slik klarer vi fange inntrykk fra omgivelsene. Med 1000 kg på kroken går det greit på flatt land i 4. gir. Når motbakkene kommer må jeg ned 3. Omtrent som en ordinær bobil. Reppardalen blir drøy. Skulle vel hatt et gir mellom 3. og 4. Så åpner himmelen seg. Det blir stopp, takarbeid og omkledning. Morganistens skjebne.

Over Sennalandet på 385 moh kjennes gufset fra en sen vinter. I Alta konferer vi en campingvognreparatør om feilsøking på TV-antenna vi fikk montert før vi dro. Dessverre, time må bestilles. Stolte over at vi lærer oss å leve uten TV, takker vi nei og reiser videre. Lengre borte i gata selger de reker. Berit provianterer og jeg ser fram til aftenens rekekalas. Vi følger Altafjorden ut til den ytterste spiss for umiddelbart å bli tatt innover Langfjorden. Smått gjennom tunell. Smått gjennom små grender. På ei hylle ut over havet raster vi. Så når vi dagens mål innerst i Langfjorden på grensa mellom Finnmark og Troms. Vi tenker «Hvorfor skulle man bo her?» Derfor passeres også Burfjorden og Badderen. På Karvik starter oppstigninga. Nesten som i et alpelandskap. Men Kvænangsfjorden ligger ut til høyre, bred og blå og forsvinner stadig lengre ned.
En uro murrer i brystet og rattet drar bilen mot venstre. Da ligger Gildetun der med kaffe og vafler. Kun 402 moher toppen nådd. Nå skinner sola. Vi kan skue over en smal 2-felts veg med en lav betongkant ytterst. Så er det loddrett ned i fjorden, en liten halv kilometer ned. Bortenfor er himmelen. Joda, ei grei utsiktstomt. Vel nede på andre siden finner vi Straumfjord og Sandnes Camping. En etterlevning fr 80-tallet. Dog renvasket og lekker.

Tromsø rørte noe i oss

Allerede da vi rullet inn i Tromsø i går sjekket vi programmet for Ishavskatedralen i dag, søndag. Gode krefter er med oss, det er høymesse. I god tid parkerer vi Morgan under Ishavskatedralens glassmaleri, og gjør fotografering som bevis på at vi var her. Denne kirka har vi hørt om, lest om den. Sett den på TV. Vi har aldri før vært her.
Vi blir møtt av en hyggelig bunadskledd mann; «Velkommen til kvænsk/norsk høymesse». Organist og solist gjør de siste forberedelser på galleriet. Vi gjør oss kjent i dette kirkerommet som Jan Inge Hovig skapte på 1960-tallet etter en inspirasjon fra Sommarøy. Egentlig er ikke vi så ivrige kirkegjengere. Allikevel blir vi betatt av rommets kunstferdigheter. Vi beveges til tårer av liturgien og musikken som blir oss til del. Under kirkekaffen etterpå snakker Berit med Reidun Mellem om bunaden hennes, og om kvænene. Jeg prater med ei dame som avslører at hun er tysk, men lærte norsk da hun jobbet i Hommelvik. Berit sin hjembygd.

Så kjører vi inn i sentrum. I regnet finner vi parkering og besøker Polariet. På veg ut igjen underholder vi oss med et ektepar sent i 60-årene som skal parkere en diger bobil med tilhenger lastet med en Smart. Det kjennes ok ikke å ha penger til mere utstyr enn jeg hanskes med. En tur rundt Tromsøya fører oss over den 40 meter høye brua til Kvaløya. Vinden bekymrer. I morgen skal jeg passere denne høye brua med en lett bil og campingvogn. På veg tilbake til sentrum lærer vi at fjellet under byen er gjennomhullet som en sveitserost. Et tunellanlegg til å få respekt for. Vi finner rette tunnelåpning, parkerer og rusler en tur i gatene. På Tromsø Jernbanestasjon, en skikkelig brun Pub, vises en VM-runde i RallyCross fra Lånkebanen. En pils til far. Avholdsfolket overtar rattet. Som alle andre har vi hørt om Rorbua og restaurant Skarven. Den middagen vi spiste på Skarven i kveld vil gå inn i minneboka med full score. Hjemme i Tabbert´en lener vi oss tilbake og koser med minner om smakene. I kveld da natta kom sovnet vi til regn som trommet på taket. Våknet gjorde vi først da det ble stille. Det ble det da det begynte å snø.

Vi reiser

Vi har planlagt å reise videre over til Kvaløya i dag, den 15. dagen.
Besøke Sommarøy, ferje til Senja. Her er det også Nasjonal Turistveg må vite. Besøke Torsken og Gryllefjord for så neste dag å ta sommerruta over til Andenes. Så våkner vi til snø i dag. Skiføret lyser mot oss. Frokostmøte i vår lille forsamling bestemmer at vi ofrer ikke sommerdagene våre på dette. Vi risikerer heller ikke den lette farkosten vår, med campingvogn over høye bruspenn og uvær på Nordishavets ferjer. Vi setter knappenåla på Svolvær og velger landevegen. Jeg ser straks muligheten til å besøke Setermoen. Man har da avtjent verneplikten, om enn 44 år tilbake. Vi pakker og tar asfalten fatt. To voksne med taket på i snøværet. I Morgan. En intim og klam sak, men varmen holder vi.
Tilbake til Nordkjosbotn der vi var forleden dag. Tross heftig drift på vinduspusserne har jeg ingen idé i dag om hva Nordkjosbotn egentlig er. Stigningen derfra og sørover er uansett seig. Inn mot Bardufoss letter imidlertid været. Fra vernepliktsdagene, og til i dag kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Ut over at de menneskene som sitter på COOP´en. Alle de kunne ha avtjent verneplikten sammen med meg. Opp Bardudalen gjør allikevel naturen inntrykk. På Setermoen finner jeg brakka jeg bodde i, og jeg ser hvor rommet jeg bodde fremdeles finnes. Jeg hadde mareritt den første natta her. Jeg ble ikke vekket før jeg var i ferd med å hoppe ut gjennom vinduet. Så er minnenes tid over. Vi reiser, men slakker på når vi møter soldater under kommando, i vegkantene. Militærtjenesten hadde betydning i 20-åringens liv!
Gratangsbotn ligger langt under oss. Et fantastisk skue. Vi minnes hva vi lærte om Gratangen og Narvik og 1940. Over toppen stopper vi for å skue ut over Lofotfjorden. En Suzuki stopper for å beskue Morgan og Tabbert´en. Et par som er på veg til Harstad for å kjøpe bobil synes vårt konsept er spennende. Av alle steder kommer de fra Sommarøy. Vi skulle jo dit i dag. Han forteller at Laila på Sommarøy er hans mor. Han fraråder Berit å grave torskelever i torsketarmer. Det er på ingen måte godt avslører han.
I Bjerkvik sier været at det er tid for å legge kalesjen av. Vi rigger om hos en bobilforhandler. Flott disse bobilene du! Det er spennende å kjøre Lofoten. Noen har forstått at turisme krever veger. Gode veger, flotte tunneler og mye trafikk, men ufattelig langt. Og så kommer regnet. Det krever taket på. Et par plasser pirrer virkelig for stopp, men vi føler oss ikke helt i Lofoten ennå. Både Sildpollen Camping og Kongsmark Camping lurer oss av vegen. Jeg manøvrerer som en rutinert lastebilsjåfør før jeg redder doningen inn på asfalten igjen. Framme i Svolvær forstår vi at Svolvær Camping er uegnet for sommerturister med campingvogn. Vi lærer at svensk betjening på campingplassen i Kabelvåg ikke har lært prosentregning. Jo da, bor vi i 3 døgn blir det 30 prosent NAF-rabatt. Ti prosent hvert døgn. Vi slår oss til i Kabelvåg, på Sandvika Camping. Den kvelden fikk vi, før leirbålet ble tent, beundre Lofotkatedralen.

"Hjemmedag"

At vi tilbringer dag 16 hjemme er vel å overdrive. Tross alt er vi i Lofoten, 853 km hjemmefra. Men vi drøyer lenge i leiren denne morgenen. Skydekket henger lavt og regnskurene passerer til stadighet. Etter en sen frokost bestemmer vi oss for å flytte vogna inne på campingen. En bedre plass står ledig på motsatt side. I troen på at meteorologene snakker sant når de sier at været snart vil letne, bruker vi litt tid på å flytte oss i ly for vinden. Men timene går. Så blir det en tur inn til Svolvær i dag. En liten by som utvilsomt er cosy cosy på gode dager. Vi rusler over torvet. Kikker litt inn i ei bruktsjappe. Spaserer på kaia foran alle uterestaurantene. Vurderer en tur med turistbåt til Trollfjorden, men lar det bero. «Suitehotellet» dominerer torvet i Svolvær. Et spennende signalbygg. Ellers virker byen rimelig stille i dag.
Fra Lamholmen beundrer vi Svolværgeita. En typisk årsak til at vi reiser slik vi gjør nå. Hungeren etter selv å oppleve noe av det vi har hørt om, og lest om. Vi bruker lang tid på å studere denne geita høyt oppe i fjellet. Siden finner vi også «Feskerkona» ytterst på moloen i innseilinga til havna. Her har hun stått i mange tiår, med hånda løftet mot sola, mens hun ser setter mannen og sønnen, som aldri kommer hjem fra sjøen. Hurtigrutepassasjerene mener hun står der for å vinke farvel til dem. Langt ute ligger Skrova. Øya som fremdeles er viktig i norsk hvalfangst.
Lofotkatedralen er åpen i dag. Mot en billett til 40 kr. får vi rusle omkring og beskue bygningen fra sist på 1800. Den ga kirkerom til alle fiskerne som kom inn til Kabelvåg. Den største trebygningen nord for Trondheim med 1200 sitteplasser. Sammen med oss kommer og går hele tiden turister som i stillhet beundrer det historiske kulturbygget. Kanskje burde norske kirker i større grad være åpen ut over geistlighetens tjenestetid.
Med Morgan kan man kjøre tur som om man spaserer mellom hus og haver. Slik triller vi sakte fra gate til gate i Kabelvåg denne ettermiddagen. Så blir en lang ettermiddag til kveld. Dagens viktigste avgjørelse er at regner det i morgen også, så kjører vi en tur til Harstad.

Tur til Harstad

På reisens 17. dag våkner vi igjen til lavt skydekke. Og frisk avkjølt bris. En danske vil prate om fiske, om Morgan og om konseptet Morgan – Tabbert. En trivelig fyr og en trivelig prat. Danskene har utviklet seg positivt de siste 200 årene. Planen om tur til Harstad opprettholdes. Det er 180 km hver veg. Synd at halvparten går på veger vi kjørte da vi kom forleden. I løpet av dagen lærer vi allikevel hvordan inntrykkene forsterkes når de gjentas. Huset på Higrav, så unnselig der i vegkanten, og som vi snakket om, som om vi ville bo der, står fremdeles tomt. Strømmen er like stri på Fiskebøl. I Sørdalstunnelen jobbes det i dag. Jeg har gjort en avtale om å treffe en venn fra skoledagene i Harstad kl. 12.00. Spent tar vi plass i køa. Vi konstaterer 45 minutter senere at det tok sin tid. Etterpå går trafikken ganske raskt.

Vi henger på for jeg har jo en avtale. Selv om Morgan er gjerrig på bensin synes vi at nåla svinger langt til venstre nå. Vi har blitt urolige da omsider to gulmalte pumper dukker opp. Diesel og 95 blyfri. Min motor krever 98 oktan for å ta belastning uten tenningsbank. Her har vi ikke noe valg. Etter hvert forstår jeg at kortautomaten er defekt, og at man må møte ved disken for å få pumpa frigitt for fylling. Ute på vegen igjen med nye forsyninger møter umiddelbart en uniformert mann opp. En giro på kr. 4 200,- aksepteres. Omtrent tilsvarende en ny dress. Etter tildeling av tre prikker legger konstablene formalitetene til side. De vil høre om Morgan. Om reisen vår og om konseptet Morgan – Tabbert. Forløsningen skjer når en sier at været skal klarne nå kl. 12.00 og vil vite våre planer videre. Hyggelig konstabel! Jeg forteller om avtalen i Harstad som er nå kl. 12.00. Jeg spør om det er flere kontroller undervegs. Vi er i ferd med få det travelt! Svaret er dypsindig; «Vi er fra Harstad, og vi er nå her i Kongsvik».
Vårt første besøk i Harstad. En by i størrelse med Stjørdal. Den gir oss inntrykk av at å være nettopp en «by». Her er bygater og forretningsbygg. Her er butikker og handel, og mennesker bor her. I gågata handler folk. Kanskje er det ingen kjøpesenter omkring som suger kraften ut av byen? Min kamerat og jeg vi møtes, spiser sammen og forteller. Praten og klokka går uavbrutt. Ute på gata igjen rømmer Berit inn i gågata mens vi underholder oss på en benk. Tilbake triumferer hun med fersk hvalbiff i handleposen. Så er det tid for å ta farvel.

Hit til Harstad kjørte vi over Tjeldsundet, om Evenskjer og opp langs Vågsfjorden. Nå tar vi turen over Kvæøya for å følge Gullesfjorden sørover. Vi prater om bostedene vi kjører gjennom. Om samfunn og miljø og trafikk. Litt i forundring. Også fordi vi knapt ser et menneske på vår veg. I Gullesfjordbotn, er vi tilbake på kjente veger. Tilbake i Kabelvåg ordner jeg solseilet etter vindens herjinger. Berit forbereder middag. Under måltidet vurderer vi morgendagen. Det ligger i lufta at dersom ikke himmelen klarner så tar vi antagelig «reper´n».

Vi tar "reper´n"

På reisens 18. dag gjør vi nettopp det. «Tar reper´n» Reisen vår er i ferd med å bli mismodig. Alt det fine vi har hørt om Nord-Norge ødelegges av kulde, skyer, vind og regn. Samtidig bor vi i et miljø hvor umælende tyske bobilturister dominerer. Tappert´n gir heller ingen romfølelse i regnet med sine 8 kvm. Den passer dårlig inn på disse uflidde og vanstelte campingplassene som enten betjenes av svensker, eller unger. Tekstforfattere og fotografer har produsert så mye løgnaktig markedsmateriale om nord-norske campingplasser at nordmann børe være flau.
Vi pakker og drar. Et par timer har vi til overs før ferja går. Derfor parkerer vi på Campingparkeringa i Svolvær, og leter oss veg inn til sentrum. Undervegs finner Berit posthuset. Lykkelig går hun inn med postkortene sine. Den prangende logo forteller ikke at Posten er flyttet inn hos Bunnpris. Det forteller ei dame i forbifarten. Fra torvet ser vi Turistbåten gjøre seg klar for tur til Trollfjorden. En av mannskapet annonserer at 38 passasjerer er om bord. Kledd i varmekjeledress sitter de på dekk og lugartak. Den svære svarte semitraileren midt på torvet tror jeg er Skiforbundet sin smøretrailer, så viser det seg at der selges lokale suvenirer. Mest T-shirts fra Asia. På konditoriet varmer vi oss med kaffe og napoleonskake. Et skikkelig seriøst konditori med dør direkte på fortauet., glassdisk, bakere, serveringsjenter med hatt, og kunder som prater. Det blir tid for ombordkjøring og vi ruller inn i buken på ferja. «Feskerkona» vinker farvel fra moloen. Mellom oss og Vestfjorden ligger Skrova. I hvalfangstens storhetstid var Skrova viktig. Nå hører vi at også i dag går hovedsaken av hvalkjøttet til Skrova for videreforedling. Kikkert og kart er tilgjengelig. Havna ligger nærmest som en poll inne i øya, beskyttet mot vær og vind. Det ligner skikkelig sørlandsidyll. Til overmål titter også sola fram. Små velstelte eiendommer omkranser vannet. Foredlingsanleggene er plassert for seg selv. I et par gjestebåter har mannskapet hengt opp ly slik at bare sola slipper inn før de la seg ned i bikini. Ferja bakker til kai. Passasjerer som gir inntrykk av å ha hvert på bytur og på jobb går av sammen med et par atletiske turister med sekk. To svære trailere kjører også iland, mens én kommer ombord. Fjetret står jeg med videokameraet for å fange fyret og vokterboligen og hva det nå måtte være, på veg ut igjen. Over Vestfjorden gremmer det meg at jeg går glipp av Værøy og Røst som ligger der i himmelranda. Ny kurs er satt for oss; Hamarøy. I morgen er Knut Hamsun tema. Min favorittforfatter. Vi får plass på Straumen camping. Over og bak oss ligger Hamsunsenteret. Foran oss ligger Presteid-straumen. Her renner vannet inn og ut av Glimma med tidevannsstrømmen. Eller som Hamsun skrev i «Et Spøkelse»: En bred og storstenet strøm hvorfra bruset lød nat og dag, nat og dag.

Hjemover

Vi hadde planlagt å bruke noen dager i Mo i Rana, sist på denne turen. Vi har kjente der. Som nordlendinger flest, trivelige mennesker. Sammen har vi planlagt en tur ut til Stokkvågen med dagstur på ferje til Lovund og Træna. Nå på dag 20 reiser vi fra gravstedet i Sørfold, sløyfer Bodø for å ta over Saltfjellet, ned Dunderlandsdalen og inn til Mo i Rana. Like ut på Nesna-vegen ligger Røberg. I motsetning til snøskura som gikk over Polarsirkelen blir vi på Røberg møtt av hjertevarme. Avtalen var at de skulle koke kaffe. Jeg skulle rane wienerbrøddisken på Straumen. Og slik ble det, i tillegg til at det også serveres vafler med kokt egg og jordbær til. Litt ukjent for trøndere, men spennende. Så er det slik da at vi er ute før tida. Og de har besøk fra Amerika. I tillegg foreligger en legeundersøkelse om har annonsert farlige svulster. Vi drikker kaffe og koser oss den stunda vi får dele denne gangen. Så blir det tvi tvi om de svulstene. Turen til Træna nevnes ikke mere.

Vi er på hjul igjen. Vi bør kjøre litt lengre i dag for å gjøre morgendagen til en hyggeligere opplevelse. Mosjøen er målet. Verden mellom Mo i Rana og Mosjøen er ikke det jeg vurderer som det mest spennende. Selv om vi ble svært fasinert det året vi kjørte over Korgfjellet. Det var 17. mai i 2010. Antagelig den forferdeligste styggværsdagen i Nordland den sommeren. Nå kjører vi tunnelen. I Mosjøen finner vi etter en runde i byen antagelig den beste campingplassen så langt på denne turen. Og denne turen er på det nærmeste slutt nå. Men så er det fotballturnering i Mosjøen. Campingen er full, og vi er ute på vegen igjen. Vi triller videre langs Vefsna til vi finner en fin rasteplass mellom Laksfors og Trofors. Undervegs minnes vi 17. mai for 4 år siden. Da gikk Vefsna nesten opp til vegen. Noen bobiler er allerede parkert på rasteplassen. En do for vegfarende lukter ille. Et oppslag på en søppelkopp forteller at kjører du langt og blir trøtt, skal du stoppe å hvile. Men rasteplassen fortelles det er ikke beregnet på overnatting. Vi overser plakatene slik vegvesenet overser dotømminga, og tar kveld sammen med folk fra Tyskland, Holland og Troms. I morgen kjører vi hjem.

Hjemme igjen

Vi våkner vel helst fordi vi er utsovet tidlig på morgenen dag 21. Mindre på grunn av trailerne som suser forbi på E6, bare noen meter unna. Da ble dette den siste dagen på vår studiereise i Nord-Norge 2014. Som gammel reiselivsmann hadde jeg hatt tanker om å få se hvordan reiselivet i Nord-Norge fungerte. Kanskje kunne jeg legge igjen et agn om verdien av egne erfaringer. Hvem vet hvor man kan være til nytte. Vi fant vel ingen som oppfattet oss interessant. Uansett lærte og erfarte vi en masse. Skydekket er hyggelig når vi titter ut på rasteplassen hvor vi har bodd i natt. Vi reiser videre tidligere enn noen gang før disse ukene. Trofors, Hjortskarmo, Svenningdal og Kappfjelli og så er vi på Majavatn. Børgefjell ligger stor inn mot Sverige. Majastua er borte. Samene har antagelig sommerferie for de er heller ikke å se.
På Smalåsen ruller vi inn i Nord-Trøndelag. Hos oss er frokost kornblanding og kulturmelk. Dagens første brødmat og kaffe tar vi på en fin liten rasteplass anlagt på en liten odde i Namsen, eller «Namsijnn» som namdalingene sier, like sør for Storholmen i Namsskogan. En tysk bobil stopper ved siden av oss. For første gang kommer en tysk turist bort og prater, på engelsk. Et trivelig par, og vi fotograferer hverandre. Ned gjennom Bjørhusdalen vider terrenget seg ut. Namsen flyter som en stille flod under de slakke skogkledde åssidene. Nå triller vi inn i kjente områder. Været holder mens vi passerer Grong. Vi strekker ut langs Snåsavatnet. Innherredsbygdene og Innherredsbyene er slik de var da vi kjørte hjem fra Pølseturen i vår. Bare kornåkrene har forandret seg. Hjemme er alt som før.

Vi reiste til Molde sist i mai. 2. juni dro vi nordover. Nå 22. juni er vi hjemme igjen. Knapt fire uker og knapt 700 mil. En lang og innholdsrik reise er over. Mange inntrykk har festet seg. Noen negative. Noen sterke. Vi har hver dag hatt opplevelser som har vært stor og positiv, og som har gjort sterkt inntrykk. Som messe i Ishavskatedralen, Konfirmanten i Berlevåg, eller Grense Jakobselv. Nå skal vi med alt som har hopet seg opp hjemme. Så får vi se. Ennå er det tidlig sommer. Takk for en spennende tur!

 
< Forrige         6 av 6        
 
 
loader