Historien om Norsk Morgan Klubb

Som Morganklubb er den norske blant de yngste. Svenskene, danskene, nederlenderne og britene var flere tiår før oss. Her huker vi tak i omstendighetene rundt stiftelsen i 1993 og de første årene i klubbens historie. De som har vært med lenge vil kjenne seg igjen, savne en del og sågar kunne mene at det var ikke akkurat helt sånn. De som ikke har vært med like lenge vil forhåpentlig få et innblikk i hvordan ting ble til.

Innholdet her er et utdrag av artikkelen «En klubb for gærninger» som ble publisert i Sliding Pillar i jubileumsåret 2013.

Norsk Morgan Klubb ble stiftet etter at to Norske Morganer fullførte Monte Carlo Challenge. Den ene kom til og med på fjerde plass. Per Lund, Knut Christian Hallan, Morten Jakhelln, Morten Wedén, Monty Karlan og Fred Ljone avholdt på bakgrunn av innsatsen et uformelt stiftelsesmøte på en havnekafé i Monaco.

Frognerseteren i Oslo 2013, møtes noen av pionerene. Per Lund, Fred Ljone, Bjørn Schage og Knut Christian Hallan (se bildet over). Fortsatt er det Morgan som gjelder.

Per: Vi skulle kjøre Rally Monte Carlo på ekte Morganvis, uten tak.

Knut: Stemmer, vi hadde lovet oss selv at vi aldri skulle ta opp kalesjen, og det holdt vi.

Det var nemlig slik det begynte i februar det året. Dersom det lykkes å komme helskinnet til Monaco i årets Monte Carlo Challenge skulle det startes Morganklubb i Norge.

Knut: Vi var uerfarne, men superoptimister og hadde blitt lært opp av gamle Monte Carlo travere som instruerte oss i alt vi måtte utstyre bilen med og alt vi måtte gjøre og ha med av mat – fiskeboller og startkjeks fordi vi ikke fikk tid til å spise noe sted underveis. Det var naturligvis en sterk overdrivelse, men vi hadde preppa oss godt og fiskebolleboksene var med.

Planene om å delta med norske Morganer i Monte Carlo Challenge begynte høsten før. Etterhvert ble tre ekvipasjer med biler fra 1956, 1959 og 1962 rigget av Bråthen Bil og teamene trent. Med større selvtillit enn selvinnsikt ankom de til start utenfor KNA hotellet i Oslo med flyverjakker så tykke at det knapt var plass i de trange bilene. Skinnkoffertene bak var lesset ned med truger og spader. Kallesjen lå pakket aller nederst.

Fred: Andre startende kikket ned på oss med et blikk som ikke virket særlig beroligende, men vi klarte å simulere åndsfriske lenge nok til å legge i vei med Gøteborg som første stopp. Deretter var det fergen til Kiel.

Knut: Vi var Fred og Per i hans 1956 grønne Plus 4. Jeg kjørte som kartleser med Morten Jakhelln i en Plus 4 som jeg hadde solgt han, og så var det Monte Karlan og Morten Wedén i hans røde Plus 4 fire seter som jeg vel også var ansvarlig for å ha importert fra Amerika. Men vi visste ikke noe særlig om hvordan dette Monte Carlo var og heller ikke hva som var transportetappe og fartsetappe, og at vi måtte disponere ressursene godt. Så jeg ga like godt jernet på transportetappen – full gass gjennom Tyskland. Veivakselen brakk. Bilen var heldigvis kjørbar fordi bruddet var skrått.

Fred: Ja, men man kommer ikke langt med brukket veivaksel så Knut og Morten kunne takke Avis for at de kom til Monaco til og med litt før oss andre.

Det var ikke bare en veivaksel som takket for seg. En topp-pakning måtte skiftes på et traktorverksted og så var det ikke fritt for at det krevende løpet tidvis tæret på deltakernes krefter og humør.

Men endelig i Monaco. Der, på den tradisjonsrike startrampen, stod Mortens røde norskregistrerte Morgan på en imponerende 13 plass. Samme ettermiddag la de i vei på den kvalifiserende nattetappen.

Morgenen etter, den 20. februar 1993 vil bli husket som en historisk dag i norsk Morganhistorie. Morten Wedén og Monty Karlan var kommet på 4 plass over all, og i tillegg tatt klasseseier.

På fortauskafeen ble Morten Jakhelln formann og Gro Hallan styremedlem i absentia. Fred Ljone ble varamann og Monty Karlan som ikke hadde Morgan da, ble sportslig konsulent.

I 1993 hadde Roadster Square solgt Morgan i fire år. Før det var det så som så med Morgan i Norge, men etter at importreglene for 30 år gamle biler ble liberalisert kom det en og annen bil utover 1980 tallet. Oslo Bil ved Arne Eldholm og deretter Edgar Haugens agentur ga noen ganske få nye biler.

Hvorfor starte en Morganklubb i Norge hvor det er vinter halve året?

Fred: Ja, det sa jeg også, vi kunne jo fortsette å møtes i Sportsvognklubben slik vi hadde gjort de siste 20 årene utpå Bygdøy, en klubb blir alt for mye byråkrati og greier, Morganklubb med så få biler – hva skal du med det?

Bjørn: Da jeg tok over i 1994 var det 35 registrerte Morganer på listen.

Freds forhold til Morgan begynte tidlig. Svært tidlig. Som ung mann på 1960-tallet tilbragte den over gjennomsnittet motorinteresserte Fred mang en søndag på kaien i Bergen der biler fra England kom i land fra Newcastle-fergen. En dag rullet inn en sportsvogn som lignet en bil han hadde sett bilder av i bilmagasiner. Søt motor-musikk oppsto og samme kveld skrev Fred brev til fabrikken i Malvern. I april 1968 kom en helt spesiell pakke med lastebåten m/s Astrea til Bergen. Den hadde fire hjul og var en Plus 4 to seter fra 1964. Siden har Fred vært Morganeier.

Knut: Altså, ambisjonene var jo å lage en ordentlig merkeklubb – og Freds motstand varte jo ikke lenge.

Bjørn: Morten Jakhelln var første styreformann. Året etter (1994) var den første generalforsamlingen og da ble Petter Fauskå formann. Det var han i ett år, det året jeg kjøpe Plus 4 og Gro arrangerte turer. Det var turer hvor også utenlandske Morganister var med.

Knut: Vi hadde et voldsomt nettverk i utlandet og var blitt kjent med mange gjennom medlemskapene. Så alle de vennene ble invitert med på tur i Norge – de kom fra Italia, Tyskland, Belgia, Nederland og England naturligvis.

De første turene var Gros og mitt initiativ i samarbeid med klubben inntil klubben stod på egne bein og vi fikk årlig MOG stevne,

Bjørn: Forløperen til MOG kom ikke før i 1997. Tellef Øy arrangerte en tur til Dalen Hotell og det var en veldig hyggelig tur og den aller første MOG turen. Dette syntes Sørlendingene var så bra at de også ville arrangere et MOG. Det var på Hotell Norge i Lillesand, i 1998.

Knut: Det eneste Gro og jeg hold fast ved var kulturell pølsesamling. Navnet kom av at turene endte opp på Ulvøya hvor vi hadde Norsk Emballasje-museum. Det var den kulturelle avdelingen og så hadde vi pølser fra pølsemaker Strøm Larsen på Torshov som også leverte fredagspølsene til Bråthen Bil. Byens beste pølser med knekk i, det var jo en begivenhet å bare spise de pølsene. Så må du fortsette Bjørn. Det var jo Bjørn som drev klubben fremover til det den ble.

– Jeg begynte med at jeg arrangerte en julefest på La Guitarra i Louvisenbergveien.

Knut: Det som gjorde at dette vokste var at når man kjørte ti femten Morganer rundt på turer i Norge, så mange hvor uhøytidelig og gøy vi hadde det. Det smittet. Det er en sterk medvirkende faktor til at det ble som det ble. Kanskje vi også skulle ha oss en Morgan? Det var god markedsføring.

Bjørn: Og så begynte vi med vinterfesten som skulle bli et viktig innslag på terminlisten. Siden vi hadde alle turene om sommeren ble vinterfesten en arena for utdeling av diverse awards.

Men det var altså Sørlendingene som laget det første ordentlige MOG i 1998.

Bjørn: Sørmog ble navnet på den lokale avdelingen. Det var Henry Hansen og Mardon Mejhak, som har vært med hele tiden. Så ble det Vestmog, det var i 1999. Det var Jarle Nordal som var primus motor og han hadde da samarbeidet med Herman Friele. Det var da veien opp til Fløyen ble asfaltert for at vi skulle kunne kjøre opp

Har det vært noen turer hvor biler har blitt stående igjen?

Bjørn: Det var en gang på en av turene til Gro hvor det var en engelskmann eller italiener som hadde fått problemer med clutchen sin på Harahorn i Hemsedal. Da tok Trond bilen på henger, skrur den fra hverandre på verkstedet, setter inn en ny clutch, kjører den oppover igjen neste morgen.

Fred: Clutchen sitter så langt inn i en Morgan som du bare kan komme. Du må ut med motor.

Knut: Men Trond kom opp før frokost og sa til bileieren at vær så god, nå kan du bare kjøre videre. Han hadde bare spist middag og sovet i mellomtida han. Det var en fantastisk service fra Trond.

Hva har Bråthen Bil betydd for Morganmiljøet?

Bjørn: Det er klart, det er ganske formidabelt

Knut: Hvis du kommer til hvilket som helst bilverksted med en Morgan så bare himler de med øya. Trond utviklet butikken til å leve av det. Han har en meget stor betydning for miljøet.

Har det vært noen typiske gullår i løpet av disse årene?

Fred: Det blir urettferdig å nedvurdere noen år.

Bjørn: Da jeg ga meg hadde antall Morganer i Norge begynt å flate ut. Det var ca 30 pluss hvert eneste år i medlemstall. Vi var vel 250 medlemmer da jeg ga meg. Så må vi ikke glemme at klubben ble som den ble også fordi damene er med. Mange har jo også Morgan. Det er del av suksessen at dette i stor grad er fellesprosjekt. Unikt i forhold til mange andre merkeklubber hvor det stort sett er mannen som holder på.

I 2023 markerer Norsk Morgan Klubb 30 års jubileum. Planleggingen er allerede startet.

Norsk Morgan Klubbs presidenter (president-tittelen ble innført i 1995).

1993-1994 Morten Jakhelln, styreleder

1994-1995 Petter Fauskå, formann

1995-2004 Bjørn Schage, president

2004-2006 Bjørn Drangsholt, president

2006-2011 Arild Brath, president

2011-2017 Petter Ellefsen, president

2017-2019 Kirsti Nereng, president

2019-         Knut Fjerdingstad, president